G(j)engangere - "Paret går i gjengang"

Henrik Ibsen er en ledene forfatter innenfor skillet mellom romantikken og realismen. Og har tidlig i denne "fasen" skrevet stykker som: Et dukkehjem(1879), Gjengangere(1881) og Vildanden(1884).


I Gjengangere kan vi oppsummere stykket gjennom disse stikkordene:
Arv og miljø
Syfilis
Sannheten framfør alt!

Framskritt, frihet og fornuft

Kritikk av kirka, gjør narr av pastor

Titteskapsteater. Ligner mye på virkeligheten. Borgelig hjem.

Mimesisideal.

Retrospektiv teknikk

Realismen: den konkrete verden

Romantikken: idé sjel. Gud ånd.

I stykket finner vi Fru Alving, Pastoren, Regine, Osvald, Engstrand og en død Herr Alving som sentrale personligheter.

Referat

Regine og «faren» har hatt en lang dialog. Han vil ha hun med på hans bordell. Osvald blir fremstilt og Pastoren kommer på slutten av scene 1. Regine blir med en gang mer ordentlig og snakker finere med pastoren. Hun hinter om at hun vil jobbe hos han, mens pastoren sier at hun har en viss plikt til å hjelpe hennes far. Pastoren og Fru Alving begynner å flørte, eller Fru Alving flørter med han. Pastoren holder seg seriøst og foreslår at de begynner å snakke om forettningene. Så begynner de å snakke om asylet skal forsikres eller ikke. Pastoren er redd for å få rettet dette i mot seg og vil ikke at det skal forsikres. Han overtaler henne til å ikke gjøre det og de blir enige om å ikke forsikre det. Hun kan ikke betale for et nytt asyl hvis noe skulle skje med det. Fru Alving nekter å gi fra seg Regine og sier ut at hun har tatt hun under hennes armer. Så kommer Osvald.Pastoren synes han ligner så utrolig på hans far, når han bruker hans pipe. Senere drar Osvald fram en historie fra barndommen, moren fornekter det. Saken om herr og fru Alving kommer opp. Deres ekteskap. Og at det bare etter 1 år var på randen. Presten mener hun måtte holde seg til han. Og uten noen sidesprang. Fru Alving sier hemmelighetene om herr Alving.  Forteller om hans utroskap. Og at det er hun det er synd på. Pastoren føler sympati og skjønner hva hun har vært gjennom. Det er derfor hun bruker opp alle pengene fra herr Alvin. Hun vil ikke at Osvald skal ta av herr Alving's penger, alt skal komme fra hun. I tillegg forteller hun at Regine er sønn av herr Alving på en symbolisert måte og pastoren forstår til slutt. «Paret går i gjengang»

Fru Alving og Pastoren snakker sammen. Om Regine og Engstrand

Fru Alving og Osvald snakker sammen. Han innrømmer at han har syfilis. Hun prøver å trøste han.

Det brenner. Engstrand vil ta på seg skylden for brannen for pastoren. Derfor får han sjømanns bordellet sitt. Fru Alving forteller at Osvald og Regine er søsken, Regine blir sur og forlater Fru Alving og Osvald. 


Osvald roer ned situasjonen og snakker rolig med sin mor. Han har fått syfilis! Han ber moren om å ta livet med ham med medisiner som han har skaffet hvis han skulle bli til en «grønnsak.» Hun nekter å ta livet av ham. Da blir Osvald sur og sier at Han heller vil ha Regine ved sin side hvis han blir syk, fordi hun ville tatt livet av ham hvis han ble til en grønnsak. Hun godtar til slutt og solen stiger frem i det Osvald forlater denne verden.

Oppgaver

1: Syfilis er en seksuelt overførbar sykdom. Som kan bli overført fra mor til barn under gravititet eller fødsel. Sykdommen forårsaker sår på infeksjonsstedet og kan etter hvert gi store utslett over hele kroppen. Det kan være flaut å snakke om kjønnsykdommer fordi sex er et tabu tema. Syfilis er en meget lite utbredt sykdom her i Norge. 

Osvald kan ha fått syfilis gjennom sin utuktige omgang mens han bodde i Paris, men han kan også ha arvet den fra sine foreldre.

2:  Eutanasi, eller barmhjertighetsdrap, er ikke tillat i Norge. Det er flere organisasjoner som jobber både for og imot at det skal bli tillatt.
I Nederland slår loven fast at eutanasi er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådført seg med en kollega.

Vi ville ikke ha utført eutanasi. Det er feil å ta noens liv uansett hvor vondt de har det og hvor mye de lider.

Realismen - "Det sanne er det skjønne"

«Steinpukkerne» av Gustave Courbet i 1849.

I bildet finner man to mannlige steinhuggere som jobber med ulike redskap og bærer store steiner. Det er malt veldig realistisk, og ligner på mange måter et fotografi. Dog med dårlig oppløsning. det er malt i realismen og dette var en periode der Courbet mente at: «naturen skulle man ta som den er». Han bruker dystre farger som får fram at de var arbeidere som jobbet hardt og brutalt. Det viser også at mennene på bildet ikke er fra datidens overklasse. Han malte kun det han så og startet på mange måter realismens kunsthistorie i Frankrike. I et skur. Dette fant sted rundt 1855. Grunnet at han malte bare det han så, kan vi si at han malte hverdagen og ofte av de som befant seg i arbeiderklassen eller rett og slett det andre så på som frastøtende ting. Og det er jo akkurat det han har gjort på «steinpukkerne», blant annet på klær og arbeid. Bilde ble senere ødelagt under andre verdenskrig fordi det ble sett på som en provokasjon. 

«Gullivers reiser»

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? «Gullivers reiser» ble skrevet på 1700-tallet, en tid hvor vitenskapen var i frammarsj. Fortellingen er en humoristisk satire som forteller hvordan mennene ble oppslukt i vitenskapen. Vi skal se nærmere på hvordan Jonathan Swift, forfatteren av fortellingen, beskriver datidens samfunn gjennom latterliggjøring og omstokking på kjønnsrollene.

Engelskmannen Gulliver kommer til et land hvor mennene er fullstendig oppslukt av musikk og matematikk. Uansett hvor de drar har de med seg en tjener som dasker dem i ansiktet for å få dem til å våkne fra tankene sine. (Kvinnene er derimot ikke interessert i vitenskap og utnytter dermed sine menn som ikke følger med.)

På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst. Ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke.

I denne reisefortellingen kritiserer forfatteren vitenskapens posisjon i samfunnet. Ved å framstille de vitenskapsoppslukte innbyggerne i fantasiverdenen som tullinger, viser forfatteren sin egen mening om akkurat dette. Forfatteren kritiserer blant annet samfunnet ved å ha med såkalte «daskere» (eller tjenere) som vekker vitenskapsmannen når han blir snakket til eller skal snakke. Dersom dette skjer får han en dask på øret med en blære. Blæren er festet til en kort stokk, og inni den er det puttet små stener eller erter. Dersom daskeren ikke er med, er vitenskapsmennene utsatt for stor fare, da de lett kan falle utfor skrenter, stange hodet i stolper osv. fordi de er så oppslukt i sine egne tanker. Dette sier noe om forfatterens syn på vitenskapsmenn. Han mener de kun er oppslukt av vitenskap, men hjelpeløse i dagliglivet. Og er helt uten sosiale antenner.

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? I teksten kan man få et inntrykk av at forfatteren latterliggjør samfunnet. På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst, så ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke. På grunn av Swifts stadige overdrivelser er det lett å få et inntrykk av at folk faktisk var interesserte i vitenskap og at utdanning opptok flere og flere. Vi kan med andre si at reisefortelling som funksjon har vært vellykket.

Æ e trønder æ!

Eg skal fortelje om min eigen dialekt, altså trøndersk. Du har forskjellige sosiolektar og geolektar innanfor. I Trondheim kan vi høyre om personen kjem frå øvre Singsaker eller frå Tiller. Dei eldre snakkar også mykje finare trøndersk enn dei i vår generasjon. Viss vi bevegar oss utanfor Trondheim kan vi også høyre forskjell på dei som kjem frå Nord-Trøndelag, slik som far min eller dei frå ut-trøndelag. Da eg var mindre så hadde eg ein dialekt som var meir lik min far, mens eg no har ein klokkerein trondheimsdialekt. Med tanke på tonegangen vår så seier vi at vi tilhørar dei øst norske. Eg endar vokalane med apokope med jamvektsmål. Og seier ska vi kast, og ikkje skal vi kaste. Eg har også ein tjukk l som eg brukar i ord som sol. Eg brukar ikkje tjukk l med ending på rd, sjølv om det er eit trøndersk kjenneteikn. Dette trur eg er fordi eg bur e ein by, og ikkje i ein liten tettstad.  Eg har også palatalisering i min dialekt. Eg seier mannj og kallj. Så eg brukar det i samanheng med nn og ll, også i endelsar. Som personleg pronomen seier eg sjølvsagt Æ, som ein ekte trønder. Som trønder brukar vi ikkje blaute konsonantar, og vi skarrar i alle fall ikkje på r! Vi seier itj med tanke på nekting, mens fintrønderar gjerne seier ikke. Eg seier eigentleg ikke tror eg, men eg vil ikkje vere noko fintrønder. Eg brukar apokope både i vanlege ord og i infinitivsendingar. Vi har jo også enkelte multietnolektar, men eg vil ikkje si at eg brukar nokon spesielle ord. Eg er meir på slang og ikkje på den typiske kebabnorsken.

Utvikling på særemne

30.09.11

Ingen spesiell utvikling. Har problemstilling, skal finne ut hvilke bøker/film vi skal lese/se for så å skrive en full og lengre problemstilling.

Særemne

I mitt særemne skal jeg sammenligne levevilkårene på 1800-tallet mellom England og Usa. Dette gjennom tekstene til Charles Dickens og Mark Twain. Charles Dickens er Engelsk og skrev Oliver Twist i 1838, mens Mark Twain er Amerikansk og skrev Huckleberry Finn i 1884. Det er under 50 år mellom tekstene og dette fører til at sammenligningen blir sterkere. Vi skal også se på språk, kultur og oppbygging av tekstene!

Oliver Twist



Huckleberry Finn

Romantikken og Henrik Wergeland

Romantikken er en periode på rundt 50 år (1790-1840) hvor europeisk kunst sto i sentrum. Det skal sies at romantikken slo for alvor ut i Norge på grunn av Henrik Wergelands diktkunster rundt 1830. Vi har en rekke kjente navn fra denne tiden, blant annet Goethe, Jean-Jacques Rousseau og Johann Gottfried Herder. Romantikken var svært utbredt i Tyskland med Goethe, Herder og Schlegel, det var også utbredt i Frankrike med revolusjonsteoretikeren Rousseau i spissen.

I Norge kom romantikken som nevnt svært sent, ikke før 1830, og vi tenker ikke på at den startet noe tidligere heller. Noe som på mange måter kan bli sett på som rart er at Henrik Wergeland, den største og første lyriske romantikkeren faktisk ikke syntes noe om romantikken. han var mer opptatt av av opplysningstidens ånd og fulgte Rousseaus syn på romantikken, som betyr den tidlige romantikken. Wergeland har skrevet en rekke dikt og er beskrevet som en av nordens største diktere. Han er også sammenliknet med diktere på verdensbasis! Wergeland kjempet for eget skriftspråk og ville være en egen stat. Han var på mange måter en svært omsorgsfull mann og ville alle det beste. Dette fikk vi se da han la inn protest mot en paragraf i grunnloven om at ingen jøder hadde angang til landet vårt. Det ble skrevet en rekke tekster og i nesten alle mulige sjangrer. Vi har barnetekster, sanger, taler, brev, ja det meste har han fått med.


"Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad
om nøjsom, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjenTaknemlighedens Mynt"
- Henrik Wergeland, Jeg er nu saadan jeg