onsdag 7. desember 2011

Fordypningsemne 2011- en reise til 1800-tallet

En sammenligning av Charles Dickens’ «Oliver Twist» og Mark Twains «Huckleberry finn»
I Dette Fordypningsemnet sammenligner jeg «Huckleberry Finn» og «Oliver Twist», to meget realistiske tekster, trolig skrevet av disse to lands viktigste forfattere. Jeg satte meg inn i oppgaven med en iver etter å finne ut hvordan de skildret den Engelske og den Amerikanske kulturen på midten av 1800-tallet. Jeg stilte spørsmål om klasseskillene, hovedpersonenes reiser, og forfatternes bruk av litterære virkemidler for å få fram følelsene til leseren i slike tekster som inneholder både humor og grusomhet.
Først tenkte jeg kun på «Oliver Twist» fordi det ble nevnt opp i klassen, men jeg bestemte tidlig at jeg ikke ville ha en vanlig adapsjonsoppgave. Jeg følte det ble for lett og ville på mange måter ha en større og mer uvanlig oppgave. Da begynte hjernen automatisk å tenke gjennom lignende barne- og ungdomsbøker. Og «Huckleberry Finn» passet jo perfekt! Jeg husket fra mine år med barne-tv at de var i samme alder, opplevde gleder og skuffelser og var stadig ut på nye eventyr. Det måtte da slå positivt ut at tekstene hadde så mye til felles. Dette trigget også min tidligere nysgjerrighet, over til forfatternes måte å skrive på og begynte straks å grave i bakgrunnen deres. Charles Dickens har vært betegnet som Englands største romanforfatter. Han var en utpreget London-forfatter, eller rettere sagt en østkantforfatter. Fra den fattige delen, det er nok derfor han skildrer disse miljøene med en slik perfeksjon. Ikke ulikt finner vi Mark Twain i en lignende situasjon, dog på et helt annet kontinent. Som ung flyttet han og faren til ulike småbyer langs Mississippi, elva der handlingen selvfølgelig er lagt til. Bingo! Forfatterne skriver om plasser de har kjennskap til, plasser er fylt med barndomsminner. Mark Twain hadde til og med studert over 3000 Kilometer av Mississippielva! Litterært skriver Charles Dickens i en autoral fortellerstemme som veksler mellom pent og «skittent» språk i dialogene. I det pene språket brukes høflighetsformer som De og Dem og dette finnes i dialogene til det velstående folket i London og Oliver. Mens det mer slang-aktige er å finne til skurkene og politiet. Generelt er Politiet i teksten undertrykket, dette kan komme av Dickens’ egne erfaringer med politiet. Det skal jo sies at John Dickens, faren ble fengslet da Charles var 12 år. I Mark Twains er fortellingen fortalt fra første person, altså fra en personal synsvinkel. ‘i språket er det generelt lite å utsette på, selv om jeg aner at Twain kan ha skrevet det ganske likt hans egen talemåte. Enkelte ting har han tatt med seg fra virkeligheten. Slik som byen der hele historien starter og en litt spesiell hendelse i Mark Twains liv som ikke er viktig for boka, men for han. I boka nevner han nemlig en dampbåt som eksploderte. Verd å merke seg er at hans yngre bror, Henry døde av nettopp en slik hendelse. I en alder av 11 år døde hans far og i likhet med Charles Dickens levde de store deler uten noe spesiell oppdragelse som igjen kan ha ført til at hovedpersonene i boken er beskrevet ganske ensomme og nesten uten venner. I «Huck Finn» har han med seg en «neger» som eneste venn. Mens Oliver så å si er alene. Noen viser dog godhet mot han og det er disse man kan regne som hans næreste. Forfatterne har også en tendens til å innvikle viktige kulturelle saker som var relevante på midten av 1800-tallet. I Amerika var Slavehandelen det store tema og Mark Twain skapte et vennskap mellom en hvit og en svart person. Noe som ikke var spesielt vanlig på den tiden. Klasseskillet kommer godt fram og «negeren» får ikke en gang lov til å bli med inn til byer og må gjemme seg på flåten deres. Et lignende tema kan vi også finne i «Oliver Twist», men dette omgår skillet mellom de rike og de fattige, Oliver blir revet mellom disse to. Dickens viser godt frem at hovedpersonen har det godt med de rike og snille og vil fortest mulig bort fra det fattige. Selv om det er mindre enn femti år mellom tekstene er de fortsatt skrevet i forskjellige litterære perioder. «Oliver Twist» ble skrevet i 1838, og egentlig innenfor nasjonalromantikkens periode. Alle ser fortsatt på den som en realistisk tekst fordi Dickens beskriver et barneliv på en av datidens verst tenkende scenarioer. «Huck Finn» er derimot skrevet i den naturalistiske perioden. Der Alt var mørkt og man ville skildre de dårlige sidene med verden. Alt i boka var ikke mørkt og selv om dystre tema som fattigdom, fyllerier og død er å finne, klarer forfatteren å veie opp all ondskap og skape en mer realistisk historie enn en naturalistisk. Hvis jeg skulle gjort noe annet med denne oppgaven ville jeg kanskje satt meg enda mer inn i 1800-tallets livsstil og funnet enda mer om hvilke virkemidler forfatterne bruker. Jeg ville funnet ut va forfatterne spiller på av litterære virkemidler og hvorfor. Det blir vel mer om det under fremføringen vår.
Min konklusjon vil være at jeg har lært mye om deres tidsperiode. Hva de drev med, hvilke politiske saker som raget høyest i landene. Likestillingen var kanskje det hovedbudskapet fra begge bøker som gir best utslag. At forfatternes virkelige liv har påvirket disse tekstene er heller ikke å se bort i fra. Her finner vi alt fra død bror til fengslet far, kan også konstatere at Mark Twain og Charles Dickens er ganske så like. Englands største problem innen likestilling var de rike kontra de fattige, mens i Amerika gikk det på slaver. I begge land var det mannen som skulle jobbe, mens kvinnene skulle diske opp middag og vaske. Selv om jeg fant oppgaven meget forvirrende endte jeg opp med mye ny læring innenfor det meste av punktene jeg satt meg på forhånd.

Kildeliste:
Forfatterne:

Tekstene:

Realisme:
«Grip teksten,» av Dahl, Engelstad, Halvorsen, Jemterud, Torp og Zandjani, Aschehoug, side 51-53

Litterære perioder:

Etterord i Bøkene skrevet av Tormod Haugen:
«Huck Finn» av Mark Twain (oversatt av Zinken Hopp), Gyldendal Tiden, side 218-220
«Oliver Twist» av Charles Dickens (oversatt av), Gyldendal Tiden, side 17-1

mandag 21. november 2011

G(j)engangere - "Paret går i gjengang"



Henrik Ibsen er en ledene forfatter innenfor skillet mellom romantikken og realismen. Og har tidlig i denne "fasen" skrevet stykker som: Et dukkehjem(1879), Gjengangere(1881) og Vildanden(1884).


I Gjengangere kan vi oppsummere stykket gjennom disse stikkordene:
Arv og miljø
Syfilis
Sannheten framfør alt!
Framskritt, frihet og fornuft
Kritikk av kirka, gjør narr av pastor
Titteskapsteater. Ligner mye på virkeligheten. Borgelig hjem.
Mimesisideal.
Retrospektiv teknikk
Realismen: den konkrete verden
Romantikken: idé sjel. Gud ånd.

I stykket finner vi Fru Alving, Pastoren, Regine, Osvald, Engstrand og en død Herr Alving som sentrale personligheter.

Referat
Regine og «faren» har hatt en lang dialog. Han vil ha hun med på hans bordell. Osvald blir fremstilt og Pastoren kommer på slutten av scene 1. Regine blir med en gang mer ordentlig og snakker finere med pastoren. Hun hinter om at hun vil jobbe hos han, mens pastoren sier at hun har en viss plikt til å hjelpe hennes far. Pastoren og Fru Alving begynner å flørte, eller Fru Alving flørter med han. Pastoren holder seg seriøst og foreslår at de begynner å snakke om forettningene. Så begynner de å snakke om asylet skal forsikres eller ikke. Pastoren er redd for å få rettet dette i mot seg og vil ikke at det skal forsikres. Han overtaler henne til å ikke gjøre det og de blir enige om å ikke forsikre det. Hun kan ikke betale for et nytt asyl hvis noe skulle skje med det. Fru Alving nekter å gi fra seg Regine og sier ut at hun har tatt hun under hennes armer. Så kommer Osvald.Pastoren synes han ligner så utrolig på hans far, når han bruker hans pipe. Senere drar Osvald fram en historie fra barndommen, moren fornekter det. Saken om herr og fru Alving kommer opp. Deres ekteskap. Og at det bare etter 1 år var på randen. Presten mener hun måtte holde seg til han. Og uten noen sidesprang. Fru Alving sier hemmelighetene om herr Alving.  Forteller om hans utroskap. Og at det er hun det er synd på. Pastoren føler sympati og skjønner hva hun har vært gjennom. Det er derfor hun bruker opp alle pengene fra herr Alvin. Hun vil ikke at Osvald skal ta av herr Alving's penger, alt skal komme fra hun. I tillegg forteller hun at Regine er sønn av herr Alving på en symbolisert måte og pastoren forstår til slutt. «Paret går i gjengang»

Fru Alving og Pastoren snakker sammen. Om Regine og Engstrand
Fru Alving og Osvald snakker sammen. Han innrømmer at han har syfilis. Hun prøver å trøste han.
Det brenner. Engstrand vil ta på seg skylden for brannen for pastoren. Derfor får han sjømanns bordellet sitt. Fru Alving forteller at Osvald og Regine er søsken, Regine blir sur og forlater Fru Alving og Osvald. 


Osvald roer ned situasjonen og snakker rolig med sin mor. Han har fått syfilis! Han ber moren om å ta livet med ham med medisiner som han har skaffet hvis han skulle bli til en «grønnsak.» Hun nekter å ta livet av ham. Da blir Osvald sur og sier at Han heller vil ha Regine ved sin side hvis han blir syk, fordi hun ville tatt livet av ham hvis han ble til en grønnsak. Hun godtar til slutt og solen stiger frem i det Osvald forlater denne verden.

Oppgaver
1: Syfilis er en seksuelt overførbar sykdom. Som kan bli overført fra mor til barn under gravititet eller fødsel. Sykdommen forårsaker sår på infeksjonsstedet og kan etter hvert gi store utslett over hele kroppen. Det kan være flaut å snakke om kjønnsykdommer fordi sex er et tabu tema. Syfilis er en meget lite utbredt sykdom her i Norge. 
Osvald kan ha fått syfilis gjennom sin utuktige omgang mens han bodde i Paris, men han kan også ha arvet den fra sine foreldre.

2:  Eutanasi, eller barmhjertighetsdrap, er ikke tillat i Norge. Det er flere organisasjoner som jobber både for og imot at det skal bli tillatt.
I Nederland slår loven fast at eutanasi er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådført seg med en kollega.
Vi ville ikke ha utført eutanasi. Det er feil å ta noens liv uansett hvor vondt de har det og hvor mye de lider.

fredag 4. november 2011

Realismen - "Det sanne er det skjønne"

«Steinpukkerne» av Gustave Courbet i 1849.
I bildet finner man to mannlige steinhuggere som jobber med ulike redskap og bærer store steiner. Det er malt veldig realistisk, og ligner på mange måter et fotografi. Dog med dårlig oppløsning. det er malt i realismen og dette var en periode der Courbet mente at: «naturen skulle man ta som den er». Han bruker dystre farger som får fram at de var arbeidere som jobbet hardt og brutalt. Det viser også at mennene på bildet ikke er fra datidens overklasse. Han malte kun det han så og startet på mange måter realismens kunsthistorie i Frankrike. I et skur. Dette fant sted rundt 1855. Grunnet at han malte bare det han så, kan vi si at han malte hverdagen og ofte av de som befant seg i arbeiderklassen eller rett og slett det andre så på som frastøtende ting. Og det er jo akkurat det han har gjort på «steinpukkerne», blant annet på klær og arbeid. Bilde ble senere ødelagt under andre verdenskrig fordi det ble sett på som en provokasjon. 

mandag 24. oktober 2011

«Gullivers reiser»

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? «Gullivers reiser» ble skrevet på 1700-tallet, en tid hvor vitenskapen var i frammarsj. Fortellingen er en humoristisk satire som forteller hvordan mennene ble oppslukt i vitenskapen. Vi skal se nærmere på hvordan Jonathan Swift, forfatteren av fortellingen, beskriver datidens samfunn gjennom latterliggjøring og omstokking på kjønnsrollene.

Engelskmannen Gulliver kommer til et land hvor mennene er fullstendig oppslukt av musikk og matematikk. Uansett hvor de drar har de med seg en tjener som dasker dem i ansiktet for å få dem til å våkne fra tankene sine. (Kvinnene er derimot ikke interessert i vitenskap og utnytter dermed sine menn som ikke følger med.)

På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst. Ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke.

I denne reisefortellingen kritiserer forfatteren vitenskapens posisjon i samfunnet. Ved å framstille de vitenskapsoppslukte innbyggerne i fantasiverdenen som tullinger, viser forfatteren sin egen mening om akkurat dette. Forfatteren kritiserer blant annet samfunnet ved å ha med såkalte «daskere» (eller tjenere) som vekker vitenskapsmannen når han blir snakket til eller skal snakke. Dersom dette skjer får han en dask på øret med en blære. Blæren er festet til en kort stokk, og inni den er det puttet små stener eller erter. Dersom daskeren ikke er med, er vitenskapsmennene utsatt for stor fare, da de lett kan falle utfor skrenter, stange hodet i stolper osv. fordi de er så oppslukt i sine egne tanker. Dette sier noe om forfatterens syn på vitenskapsmenn. Han mener de kun er oppslukt av vitenskap, men hjelpeløse i dagliglivet. Og er helt uten sosiale antenner.

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? I teksten kan man få et inntrykk av at forfatteren latterliggjør samfunnet. På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst, så ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke. På grunn av Swifts stadige overdrivelser er det lett å få et inntrykk av at folk faktisk var interesserte i vitenskap og at utdanning opptok flere og flere. Vi kan med andre si at reisefortelling som funksjon har vært vellykket.

mandag 3. oktober 2011

Æ e trønder æ!

Eg skal fortelje om min eigen dialekt, altså trøndersk. Du har forskjellige sosiolektar og geolektar innanfor. I Trondheim kan vi høyre om personen kjem frå øvre Singsaker eller frå Tiller. Dei eldre snakkar også mykje finare trøndersk enn dei i vår generasjon. Viss vi bevegar oss utanfor Trondheim kan vi også høyre forskjell på dei som kjem frå Nord-Trøndelag, slik som far min eller dei frå ut-trøndelag. Da eg var mindre så hadde eg ein dialekt som var meir lik min far, mens eg no har ein klokkerein trondheimsdialekt. Med tanke på tonegangen vår så seier vi at vi tilhørar dei øst norske. Eg endar vokalane med apokope med jamvektsmål. Og seier ska vi kast, og ikkje skal vi kaste. Eg har også ein tjukk l som eg brukar i ord som sol. Eg brukar ikkje tjukk l med ending på rd, sjølv om det er eit trøndersk kjenneteikn. Dette trur eg er fordi eg bur e ein by, og ikkje i ein liten tettstad.  Eg har også palatalisering i min dialekt. Eg seier mannj og kallj. Så eg brukar det i samanheng med nn og ll, også i endelsar. Som personleg pronomen seier eg sjølvsagt Æ, som ein ekte trønder. Som trønder brukar vi ikkje blaute konsonantar, og vi skarrar i alle fall ikkje på r! Vi seier itj med tanke på nekting, mens fintrønderar gjerne seier ikke. Eg seier eigentleg ikke tror eg, men eg vil ikkje vere noko fintrønder. Eg brukar apokope både i vanlege ord og i infinitivsendingar. Vi har jo også enkelte multietnolektar, men eg vil ikkje si at eg brukar nokon spesielle ord. Eg er meir på slang og ikkje på den typiske kebabnorsken.

fredag 30. september 2011

Utvikling på særemne

30.09.11
Ingen spesiell utvikling. Har problemstilling, skal finne ut hvilke bøker/film vi skal lese/se for så å skrive en full og lengre problemstilling.

mandag 19. september 2011

Særemne

I mitt særemne skal jeg sammenligne levevilkårene på 1800-tallet mellom England og Usa. Dette gjennom tekstene til Charles Dickens og Mark Twain. Charles Dickens er Engelsk og skrev Oliver Twist i 1838, mens Mark Twain er Amerikansk og skrev Huckleberry Finn i 1884. Det er under 50 år mellom tekstene og dette fører til at sammenligningen blir sterkere. Vi skal også se på språk, kultur og oppbygging av tekstene!






















Oliver Twist



Huckleberry Finn

mandag 14. mars 2011

Romantikken og Henrik Wergeland



Romantikken er en periode på rundt 50 år (1790-1840) hvor europeisk kunst sto i sentrum. Det skal sies at romantikken slo for alvor ut i Norge på grunn av Henrik Wergelands diktkunster rundt 1830. Vi har en rekke kjente navn fra denne tiden, blant annet Goethe, Jean-Jacques Rousseau og Johann Gottfried Herder. Romantikken var svært utbredt i Tyskland med Goethe, Herder og Schlegel, det var også utbredt i Frankrike med revolusjonsteoretikeren Rousseau i spissen.


I Norge kom romantikken som nevnt svært sent, ikke før 1830, og vi tenker ikke på at den startet noe tidligere heller. Noe som på mange måter kan bli sett på som rart er at Henrik Wergeland, den største og første lyriske romantikkeren faktisk ikke syntes noe om romantikken. han var mer opptatt av av opplysningstidens ånd og fulgte Rousseaus syn på romantikken, som betyr den tidlige romantikken. Wergeland har skrevet en rekke dikt og er beskrevet som en av nordens største diktere. Han er også sammenliknet med diktere på verdensbasis! Wergeland kjempet for eget skriftspråk og ville være en egen stat. Han var på mange måter en svært omsorgsfull mann og ville alle det beste. Dette fikk vi se da han la inn protest mot en paragraf i grunnloven om at ingen jøder hadde angang til landet vårt. Det ble skrevet en rekke tekster og i nesten alle mulige sjangrer. Vi har barnetekster, sanger, taler, brev, ja det meste har han fått med.


"Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad
om nøjsom, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjen
Taknemlighedens Mynt"
- Henrik Wergeland, Jeg er nu saadan jeg

mandag 24. januar 2011

Miguel de Cervantes Saavedra

Et ganske ukjent navn for det Norske folk, Flere kjenner han nok som forfatteren bak Don Quixote. Han levde store deler av sitt liv i Spania, men var også innom Italia. Dette grunnet militærtjeneste. Han var fem år i Italia, før han ble tatt til fange av Algeriske pirater. Etter fem nye år kom han hjem til Spania og fant seg litt senere kone. Etter et par nye år ga han ut sin første roman, La Galatea. Rundt samme tid skrev han også et skuespill, det handlet om hans erfaringer i Algerie og hovedsaklig om slavene. Nesten alt av hans liv brukte han for det meste på å reise. Først var han proviantør for den spanske armada, for så senere å være skatteinkrever. Han var ganske fattig og gikk konkurs en gang og ble også tatt for å jukse i regnskapet. Han måtte sitte inne to ganger for det. Så, de siste ti årene hans tok han det rolig og slo seg ned i Madrid, og rett før han flyttet dit skrev han første del av Don Quixote. Den andre og siste delen av Don Quixote ble først skrevet i hans siste leveår.