«Gullivers reiser»

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? «Gullivers reiser» ble skrevet på 1700-tallet, en tid hvor vitenskapen var i frammarsj. Fortellingen er en humoristisk satire som forteller hvordan mennene ble oppslukt i vitenskapen. Vi skal se nærmere på hvordan Jonathan Swift, forfatteren av fortellingen, beskriver datidens samfunn gjennom latterliggjøring og omstokking på kjønnsrollene.

Engelskmannen Gulliver kommer til et land hvor mennene er fullstendig oppslukt av musikk og matematikk. Uansett hvor de drar har de med seg en tjener som dasker dem i ansiktet for å få dem til å våkne fra tankene sine. (Kvinnene er derimot ikke interessert i vitenskap og utnytter dermed sine menn som ikke følger med.)

På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst. Ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke.

I denne reisefortellingen kritiserer forfatteren vitenskapens posisjon i samfunnet. Ved å framstille de vitenskapsoppslukte innbyggerne i fantasiverdenen som tullinger, viser forfatteren sin egen mening om akkurat dette. Forfatteren kritiserer blant annet samfunnet ved å ha med såkalte «daskere» (eller tjenere) som vekker vitenskapsmannen når han blir snakket til eller skal snakke. Dersom dette skjer får han en dask på øret med en blære. Blæren er festet til en kort stokk, og inni den er det puttet små stener eller erter. Dersom daskeren ikke er med, er vitenskapsmennene utsatt for stor fare, da de lett kan falle utfor skrenter, stange hodet i stolper osv. fordi de er så oppslukt i sine egne tanker. Dette sier noe om forfatterens syn på vitenskapsmenn. Han mener de kun er oppslukt av vitenskap, men hjelpeløse i dagliglivet. Og er helt uten sosiale antenner.

Hvilken betydning har historien om «Gullivers reiser» hatt for folks oppfatning av opplysningstiden? I teksten kan man få et inntrykk av at forfatteren latterliggjør samfunnet. På 1700-tallet kunne man ikke kritisere sitt samfunn åpenlyst, så ved hjelp av reisefortellinger kunne forfattere kritisere og samtidig kamuflere sine meninger om et samfunn, det oppdiktede (og kritiserte) samfunnet eksisterte jo ikke. På grunn av Swifts stadige overdrivelser er det lett å få et inntrykk av at folk faktisk var interesserte i vitenskap og at utdanning opptok flere og flere. Vi kan med andre si at reisefortelling som funksjon har vært vellykket.

Æ e trønder æ!

Eg skal fortelje om min eigen dialekt, altså trøndersk. Du har forskjellige sosiolektar og geolektar innanfor. I Trondheim kan vi høyre om personen kjem frå øvre Singsaker eller frå Tiller. Dei eldre snakkar også mykje finare trøndersk enn dei i vår generasjon. Viss vi bevegar oss utanfor Trondheim kan vi også høyre forskjell på dei som kjem frå Nord-Trøndelag, slik som far min eller dei frå ut-trøndelag. Da eg var mindre så hadde eg ein dialekt som var meir lik min far, mens eg no har ein klokkerein trondheimsdialekt. Med tanke på tonegangen vår så seier vi at vi tilhørar dei øst norske. Eg endar vokalane med apokope med jamvektsmål. Og seier ska vi kast, og ikkje skal vi kaste. Eg har også ein tjukk l som eg brukar i ord som sol. Eg brukar ikkje tjukk l med ending på rd, sjølv om det er eit trøndersk kjenneteikn. Dette trur eg er fordi eg bur e ein by, og ikkje i ein liten tettstad.  Eg har også palatalisering i min dialekt. Eg seier mannj og kallj. Så eg brukar det i samanheng med nn og ll, også i endelsar. Som personleg pronomen seier eg sjølvsagt Æ, som ein ekte trønder. Som trønder brukar vi ikkje blaute konsonantar, og vi skarrar i alle fall ikkje på r! Vi seier itj med tanke på nekting, mens fintrønderar gjerne seier ikke. Eg seier eigentleg ikke tror eg, men eg vil ikkje vere noko fintrønder. Eg brukar apokope både i vanlege ord og i infinitivsendingar. Vi har jo også enkelte multietnolektar, men eg vil ikkje si at eg brukar nokon spesielle ord. Eg er meir på slang og ikkje på den typiske kebabnorsken.